Verdt å vite om Colombia - barnevern og adopsjoner

«Alle barn rett til å vokse opp i en familie» 

(Colombias grunnlov og Barne-og ungdomsloven (Lov 1098 av 2006)) 

Barnets rettigheter står sterkt i det colombianske lovverket, Barne-og ungdomsloven av 2006, og dens endringer i lov 1878 fra 2018 og de tilsvarende forskriftene for å garantere en helhetlig beskyttelse av barn. Det vil si at barn i Colombia har en konstitusjonell og lovfestet rett til å vokse opp i en familie 

Når et barn har vært utsatt for omsorgssvikt og dette blir meldt inn til barnevernet i Colombia (ICBF) nedsettes et tverrfaglig team (sosialarbeider, psykolog og ernæringsfysiolog) som skal undersøke saken for på best mulig måte ivareta barnets rettigheter. Mange av disse barna blir plassert i fosterhjem eller på et såkalt sonesenter, etter at barnevernet ICBF, i første omgang har iverksatt en midlertidig omsorgsovertakelse. Det utnevnes en familieforsvarer/ombudsperson som ifølge loven opptrer som barnets verge. 

PARD – for å gjenopprette barnets rettigheter 

Prosessen med å gjenopprette rettighetene til barn i Colombia som har blitt truet eller krenket, kalles PARD. Gjennom hele PARD prosessen som strekker seg over 18 måneder gjør ICBF et stort antall dokumenterte forsøk på å kontakte, varsle og iverksette ulike hjelpetiltak for å gjenforene den biologiske familien. I enkelte tilfeller viser dette seg å være umulig, med eksempler på at biologisk familie bryter all kontakt med ICBF, svarer ikke på henvendelser eller flytter fra registrert bostedsadresse uten å etterlate informasjon om nytt oppholdssted eller annen kontaktinformasjon. 

Det alle siste steget i den 18-måneder lange juridisk prosessen, er en offentlig kunngjøring som avslutter prosessen. Norsk rettspraksis har et direkte og konseptuelt identisk prinsipp: "Forkynnelse ved offentlig kunngjøring", som regulert i Domstolloven og Tvisteloven, og effektuert gjennom Norsk Lysingsblad. Dette er, som i Colombia, en siste utvei når en part ikke kan nås etter gjentatte, dokumenterte forsøk. 

Barns rett til familie 

Barnets rett til familie, som er nedfelt i Grunnloven og presisert i Barne- og ungdomsloven (Lov 1098 av 2006), er ikke bare en intensjon, men en plikt for staten. Loven fastsetter at dersom et barn har vært under offentlig omsorg i over 18 måneder uten at tilbakeføring har lykkes, plikter ICBF å initiere prosessen for å erklære barnet adopterbart. Formålet er å ivareta barnets rettigheter og forhindre at det blir værende i en juridisk og emosjonell "limbo". 

I colombiansk rett, er barnets rettigheter overordnet alle andres, som også vil si de prosessuelle rettighetene til foreldre som, i realiteten, har vært passive eller fraværende over lang tid. Dette skjer på bekostning av barnets langt mer fundamentale og presserende rett: retten til stabilitet, tilhørighet og en permanent familie. 

Den colombianske lovgivningen har tatt et bevisst, lovfestet og etisk valg. Ved å sette en tidsgrense på 18 måneder og avslutte prosessen med en endelig kunngjøring, løser systemet denne uunngåelige rettighetskonflikten ved å la barnets beste få forrang. Dette er ikke en mangel ved systemet; det er systemets moralske og juridiske kjerne. 

Når et barn blir frigitt for adopsjon følges det så kalte subsidaritetsprinsippet i henhold til Haag-konvensjonen om vern av barn og samarbeid med internasjonale adopsjoner, som betyr at de aller fleste adopsjoner i Colombia skjer innenlands. Ifølge statistikk for 2024 ble det adoptert til sammen 907 barn i/fra Colombia. I alt 577 av disse adopsjonene var nasjonale adopsjoner mens 330 var internasjonale adopsjoner, der 7 barn kom til Norge.  

Gjensidig godkjenning av norske familier 

Innenfor dette systemet har barn som tildeles Norge blitt matchet med familier som ikke bare er godkjent som søkere av Bufetat, men gjensidig godkjent av det colombianske barnevernet ICBF. Det vil si at det fra colombianske side ikke er noen tilfeldighet hvilke barn som tildeles av den offentlige nedsatte adopsjonskomiteen til en norsk familie.