Ferien – en historie om tilfeldighetene som endret alt
Publisert: 13.03.26
Da Lina, adoptert fra Sri Lanka på 1970-tallet, reiste tilbake til fødelandet sitt på ferie, hadde hun ingen planer om å lete etter sin biologiske familie. Det var ikke et tomrom hun forsøkte å fylle, og heller ikke et spørsmål hun søkte svar på. Men noen ganger skriver livet kapitler vi aldri hadde tenkt å åpne. Denne reisen skulle vise seg å bli noe helt annet enn en vanlig ferie. Les hennes unike historie som hun ønsker å dele til inspirasjon for andre.
Del på:
Noen drømmer fører deg rett ut av komfortsonen
«WOW! Vi ser på sammen. Så spesielt og ..... har ikke ord. Du er tøff som gjør dette. Vi gleder oss til å høre etter hvert».
Meldingen var fra min storebror. Han satt sammen med min andre storebror og deres familie. Jeg hadde nettopp sendt dem en helt spesiell video. En video med hva jeg foretok meg akkurat da, langt, langt unna dem.
La meg fortelle fra starten.
Min datters største ønske har alltid vært å reise til Sri Lanka – landet jeg er adoptert fra.
Jeg har vært tilbake én gang før, for 20 år siden, sammen med storfamilien. Vi var 12 stk på tur. Den gangen var det min mamma som hadde drømmer og planer for reisen. Hun ville vise resten av familien barnehjemmet hun hadde hentet meg fra. For meg betydde dette ikke så mye. Jeg kjente ikke på noe behov for å finne svar på mine første leveår. Jeg visste jo det viktigste: Jeg var 2 ½ år da jeg kom til Norge. Det var nok for meg.
Tyve år senere tenkte jeg fortsatt det samme. Jeg hadde ikke behov for å lete etter røtter eller historien bak starten av livet mitt. Det ukjente var ikke noe jeg søkte svar på. Likevel var det noen som skulle dra meg ut av komfortsonen. Min yngste datter. Hun hadde drømmer og ønsker. Hun er 16 år. Og like nysgjerrig som alle andre tenåringer. Hun ville også se og oppleve det alle vi andre hadde fått sett og opplevd for 20 år siden. Akkurat som storesøskene hennes hadde fått gjort.
Så vi bestemte oss på rekordtid. Med kun en måned ventetid, var vi klar. Klar for varme. Klar for bassenglivet. Klar for opplevelser. Klar for ferie.
Et lite stopp som endret alt
Vi ble ikke skuffet. Vi storkoset oss med oppdagelsesferdene – te-fabrikkene, templene, fjellturene, naturen, klimaet og apekattene, masse apekatter!
Litt kultursjokk fikk vi, men vi var forberedt på det. Vi vekslet mellom intense dager på tour og rolige dager ved bassengkanten. Den siste uka, diskuterte vi hva vi skulle bruke de siste dagene på. Skulle vi prøve oss også denne gangen å finne barnehjemmet – eller ta en tur til Galle, min fødeby? Vi landet på Galle, da ville vi få en very good deal, med flere spennende opplevelser - Svømme med skilpadder, besøke Galle festning og et tempel. Vi var klar for flere nye opplevelser.
Kvelden før booket vi guide/sjåfør. Sånn litt på innfall spurte vi sjåføren om han også kunne ta oss med til en type public office. Vi tenkte det kunne være litt gøy å sjekke muligheten til å finne fødselsnavnet mitt et sted – svart på hvit. Jeg så for meg en type kirkeprotokoll.
I adopsjonspapirene mine stod både fullt navn, fødselsdato og fødeby. Vi visste jo at sannsynligheten for å finne noe som helst var minimalt, men ingen skulle komme å si at vi ikke hadde prøvd.
Vi valgte å kjøre innom public office først. Tenkte at der ville det bli mye venting, køståing - uten aircondition. Så kunne vi stå der i varmen, kjenne svetten renne og tenke på at etterpå – etterpå, skulle vi swim with turtles. Smart og gjennomtenkt valg, tenkte jeg stolt.
Vi ante jo ikke hvor sjåføren tok oss med. Jeg var mer opptatt av at når jeg kom hjem, kunne vi fortelle om at vi prøvde å finne navnet mitt nedskrevet et eller annet sted. Så optimistisk hadde nå vi vært – haha! Men at det hadde vært et spennende lite eventyr - den gangen vi var innom public office i Sri Lanka. Artig historie.
Det var akkurat som jeg trodde, public office i Sri Lanka var intenst varmt, ingen aircondition og masse folk i lange køer. Ai, ai orker vi dette da? Men sjåføren hadde kontroll og ting gikk overraskende fort. Jeg fikk beskjed om å fylle ut et skjema, fikk det stemplet og beskjed om å ta det med opp i 2. etg. Ei vennlig dame tok det imot der. Ble borte i 10 min, og kom tilbake med et vennlig smil – «She founde it, she founde it», sa sjåføren vår. Jeg smilte vennlig tilbake, men var mer opptatt av – HVA hadde hun funnet?!
Kall det solstikk eller språkutfordringer, men jeg hadde nok ikke fulgt helt med. Fordi skjemaet jeg hadde fylt ut, var søknad om å få fødselsattesten min. Og det var DET jeg fikk. Det var det den smilende, vennlige damen hadde funnet.
«You happy now?», spurte sjåføren. Stolt over at han hadde bidratt til dette resultatet. Om jeg var glad? Jo, jeg var vel det, var jeg ikke? Eller kanskje mer overrasket. Kunne det virkelig være så enkelt? Stod jeg der med fødselsattesten min? Var jeg happy now?
Vi måtte finne et sted å fordøye det hele. Drikke noe kaldt og studere attesten nøye. Swimming with turtles var ikke det som opptok tankene mine akkurat nå. Sjåføren hjalp oss med å oversette. I tillegg brukte vi Google translasjon til å hjelpe oss. Alt så riktig ut - navn, fødselsdato og fødselssted stemte.
Fødselsattesten viste også mors navn og fødselsår – 1959 – en rask hoderegning fant vi ut at hun må ha vært 16 år når hun fikk meg. Og det ville jo si at hun var 66 år nå. Oi, rart å tenke på. Hun var jo 23 år yngre enn mamma. En litt merkelig tanke. Nå hadde jeg virkelig noe å fortelle de der hjem!
Mens vi satt der og studerte fødselsattesten, informerte sjåføren om at home village mother close by – ville vi ta en tur å se? Vi måtte da droppe neste post på programmet, vi rakk ikke begge deler. Så home village mother orswimming with turtles?
Jeg tok en slurk av brusen min, jeg var ikke helt klar for å svare på den der ennå.
Swimming with turtles or home village mother?
Tilbake i bila spurte sjåføren igjen; Swimming with turtles or home village mother? Siden dette var et felles eventyr sammen med min 16-årlige datter, kastet jeg ballen videre til henne, hva ønsket hun? Å kunne legge til at vi også hadde besøkt hjembyen til biologisk mor, til de der hjemme, virket jo det litt ekstra kult – det ble home village mother.
Mens jeg satt der i bila og så ut av vinduet, fortsatt litt overrasket over det hele. Her satt jeg altså med navn på biologisk mor, fødselsdatoen hennes og navn på hjembyen hennes. Min egen fødselsattest. Hadde jeg vært forberedt på at det var dette som ble resultatet, hadde jeg kanskje kjent på litt mer tilfredshet. Jeg trakk pusten og tenkte at i hjembyen til mora, skulle jeg finne og ta med et minne, en stein kanskje.
Under kjøreturen stoppet sjåføren, han snakket med en tilfeldig mann. Som tydeligvis var så vennlig å vise vei. Det må være en liten landsby, siden det var så vanskelig å finne frem, tenkte jeg. Den vennlige hjelperen på moped, kjørte opp en bratt, trang bakke. «Er det en landsby på toppen her? Det var da merkelig, hvor var vi?» Pulsen steg noe.
På vei ut av bila så vi noen buddistiske munker, okay vi var ikke helt aleine da, tenkte jeg. Vi gikk inn i en bygning som var godt skiltet. Et nytt public office?? Vi forstod jo ikke hva det stod. Men det var et nytt offentlig kontor ja. Her hadde kvinnene på seg lik sari uniform.
Sjåføren stod igjen for snakkingen, ba om å få vise frem fødselsattesten. De så, snakket og gløttet bort på meg. Flere kom til - snakket med hverandre og gløttet bort på meg. Det eneste som stod i hodet mitt var; hva skjer, hvor er vi, hvorfor er vi her??
Vi ble geleidet til et annet rom, satt oss ned der. Her inne fikk vi et innblikk i Sri Lankas arbeidsliv. Vi fant fort ut at vi satt på personalrommet. Folk kom og gikk. Noen satt seg ned og spiste mat. Noen stod og snakket sammen. Noen kom for å sjekke mobilen sin og gikk igjen. Vi sjekket også mobilen vår, google map – hvor var vi!?? Divisional Secretariat..?! – Kommunehus?!
Der satt vi altså, i en type kommunehus, i Sri Lanka. Langt inne i skogen. Nok en artig historie å fortelle de der hjemme. Gjengen som stod der med fødselsattesten min, kastet noen vennlige blikk til oss. Samtidig som jeg kunne merke at NOE var på gang. Jeg forstod bare ikke hva, solstikk igjen kanskje?!
Ei vennlig dame spurte om å se legitimasjonen min. En vennlig mann spurte om å se legitimasjonen min. Damen snakket i telefonen med noen, lenge. Samme vennlige dama spurte om å ta et bilde av meg. Bilde? Hva i alle dager skulle de med det? Men bildetaking er jo ikke så ukjent for meg, se i kameraet, smile og klikk. Easy!
Over 1 time satt vi der. Jeg prøvde å spørre hun vennlige damen om; Mother alive? Mother dead? Vi hadde nå gjettet oss frem til hvorfor vi var her. Levde mora? Vi forstod at dette var grunnen til at sjåføren hadde tatt oss med hit – til Divisional Secretariat office i Yakkalamulla.
«She alive, he tell you». Sjåføren var nok den som var mest stødig i engelsk.
Tilbake i bilen, sa sjåøren: «Now I tell you – Mother still alive. Mother very famous person. Everybody know mother. Very good family. Everybody know mother. Mother will meet you tomorrow. Mother not here now. She is in Kandy. Mother be here tomorrow. Then mother meet you».
De to timene tilbake til hotellet vekslet jeg mellom å snakke med sjåføren og titte ut av vinduet. Vi rakk å ta en kort stopp på stranden der skilpaddene svømte. Men jeg ble ikke videre imponert, det var helt andre tanker som surret i hodet mitt.
Tilbake til hotellet var det å ringe hjem. Hva gjør jeg nå? Hva ønsket jeg? Hva ville jeg? Ingen hadde et klart svar til meg. Dette måte jeg kjenne på selv. Finne ut av selv. Ta en beslutning på selv. Mamma og pappa var like overveldet som meg. Men i bunn og grunn var konklusjonen – det er nå eller aldri. Og setningen som gjentok seg inne i hodet mitt var – Det som skjer, det skjer. Ta et trinn av gangen. Henter sjåføren oss som avtalt? Kanskje biologisk mor ombestemmer seg? Kanskje jeg ombestemmer meg? Jeg får sove på det.
Tilbake til Yakkalamulla
Dagen etter ble tilbrakt i bassengområdet. Flere samtaler med de der hjemme. Jeg valgte å ta en time av gangen. Muligheten var jo fortsatt til stede for at biologisk mor ikke ønsket dette. Eller at jeg kom frem til at jeg ikke ønsket dette. Klokka tikket, ingen telefon fra sjåføren om at mora ville trekke seg. Og jeg kjente heller ikke noe behov for å trekke meg. Litt merkelig. Hadde jeg et ubevisst ønske om å finne ut av mer? Finne ut av historien min? Historien som jeg i nesten 50 år ikke hadde kjent noe behov for å finne ut av?
En halvtime til sjåføren skulle komme – det som skjer det skjer. Stemmen i hodet fra kvelden før var like tydelig.
Bilturen tilbake til home village mother gikk overraskende fort. Vi skulle møtes hjemme hos den vennlige damen fra kommunehuset. Vi var der først, fikk servert te og kjeks. Så kom beskjeden om at; «mother was late, stuck in traffic». Jeg tok dette som et tegn på at hun hadde ombestemt seg og dette var en vennlig måte å si det på. Jeg var nå innstilt på å kjøre tilbake til hotellet. Men sjåføren hadde andre planer. Han tok oss med til et lokalt tempel, ville kill some time, som han sa. Jeg ble mer og mer klar for å kjøre tilbake til hotellet. Dette med meeting mother, kom jo ikke til å skje. La oss dra tilbake til hotellet. Men så kom beskjeden fra sjåføren; «Now we go to sister house, and mother will meet us there» Så det var derfor sjåføren hadde snakket så mye i telefonen. Plan B.
Jeg spurte sjåføren om søsteren visste om meg, svaret jeg fikk var: «Now she dose»!
Jeg spurte også sjåføren om han var sikker på at dette var noe familien ønsket – det at vi plutselig dukket opp. Det var viktig for meg å ikke bidra til uro. Han forsikret at dette var greit.
Møte med halvsøster var litt uvirkelig. Et lett håndtrykk, like stort smil på oss begge; «sister, yes sister, hi sister, yes sister». Kun en liten halvtime før hadde hun ikke visst at jeg eksisterte. Nå satt vi der, hjemme hos henne og familien. Det var 3 barn, ei på 19, ei på 17 og ei på 7 år.
Søstera hadde funnet frem sin fødselsattest og viste stolt frem likheten under mors navn; «Look same, yes same, look same». Vi fikk også muligheten til å ringe mine to eldste barn, på FaceTime. «Looking forward to meet you all, someday!» Det kjentes sårt at de ikke var her, sammen med oss. I et koselig hus, langt inne på landsbygda, i Sri Lanka – i sisters house.
Det var store språkutfordringer. Vi viste hverandre bilder på mobilen. Det viste seg at jeg hadde 6 søsken! Jeg var eldst. Dessverre hadde hun ene søsteren nylig gått bort, for 3 måneder siden. Det slo meg at dette måtte jo da være ekstra uvirkelig for dem. 3 måneder etter at de hadde mistet ei datter/søster/tante dukket det opp ei ny, sånn helt fra intet.
Så var tiden kommet. «Grandma is coming. Grandma is here now». Jeg gikk mot utgangen for å ta imot. Klem. Det var uvirkelig. Det var rart. Det var spesielt.
Nå fikk jeg vite litt mer rundt min historie og den var hjerteskjærende. Det viste seg at biologisk mor hadde blitt fortalt av sine foreldre at jeg døde, da jeg var 3 dager gammel. Hun hadde altså trodd i 50 år at jeg var død. Barnebarna oversatt; «You with Grandma 3 days, then parents said, you dead. Grandma angry at parents. Grandma angry at hospital and parents. She tought you dead».
Det ble et kort møte. Vi skulle gjerne hatt mer enn 40 minutter sammen. Men det var seint, og vi hadde 2 timer biltur tilbake til hotellet. Dagen etterpå skulle vi hjem. Hjem til Norge.
Hele familien fulgte oss tilbake til bilen, det var en merkelig følelse å se i bakvinduet, at de ble mindre og mindre og til slutt så jeg dem ikke mer. Det var en rar og ubeskrivelig følelse. Var det tristhet jeg kjente på? Ja, det var vel det. Vet ikke.
På vei tilbake til hotellet var jeg opptatt av å sende meldinger/ bilder og video til familien der hjemme. Det var viktig for meg å vite at de var med. Det var da meldingen fra brødrene mine kom - «Du er tøff som gjør dette». Tenk at for 30 minutter siden hadde jeg fått vite at jeg var storesøster til 6. Da var det fint å høre at storebrødrene var stolt av lillesøstera si!
Neste dag fikk jeg en fin tekstmelding fra ene barnebarnet: «Grandma said she was really heartbroken that you had to leave so soon. She said it´s hard for her to even accept it. She told me that when she saw you, all her worriers faded away. She had lost her own child and was living in deep sadness, but now, she says that emptiness doesn´t feel the same anymore because you are here. She said she´s truly grateful she got to meet you before she passes away... And she told me; Never forget your mother.» She told me to tell you all of this».
Det var sterkt å lese. Samtidig kom det inn melding fra mamma og pappa: «Glad dere er på vei hjem, og gleder meg til å se dere på søndag. Det hele virker fortsatt uvirkelig, tror jeg trenger tid til å ta det inn, og da kan jeg jo bare forestille meg hvordan det må være for deg. Klem».
Hjemme igjen
Det var godt å komme hjem igjen. Få muligheten til å fordøye det hele litt på avstand. Snakke med familie og venner. Det var først nå jeg fikk tid til å reflektere. Kjenne litt etter. Hva følte jeg? Hva kom til å skje fremover? Hvilken kontakt kom vi til å ha med dem? Hva hadde egentlig skjedd? Alt hadde jo gått så fort.
Det ble en del meldinger mellom meg og hun ene søstera. Det var tydelig at de syntes dette var like uvirkelig som oss. Vi meldte med hverandre hver dag og etter 1 uke avtalte vi å snakke sammen, alle sammen. Gjennom videosamtale. Jeg fikk nå også vite at biologisk far døde før jeg ble født.
Det er fortsatt mye jeg ikke vet. Jeg tar ting som de faller seg. Gir meg selv tid til å stoppe litt opp og kjenne etter. For tenk - jeg er storesøstera som en hel storfamilie vil lære meg å kjenne, som vil take long walk with me, cook food to me, and showe me Sri Lanka. Og jeg er lillesøstera som storebrødrene syns er tøff – det kjennes helt greit.
Tilbake igjen
Ja, det var fortsatt mye vi ikke viste. Så etter en direkte invitasjon og ønske fra familien i Sri Lanka, bestemte vi oss til å takke ja til invitasjonen. Og ta turen tilbake, hele familien. For å forstå mer og få en felles opplevelse.
På flyplassen i Columbo ble vi møtt av flere i familien. De tok imot oss med blomsterkranser og varme smil. Kommunikasjonen var fortsatt en utfordring. Men det hadde vi blitt vant med, etter de månedlige videosamtalene det siste halvåret. Mobilen ble igjen et nyttig kommunikasjonsverktøy.
Bursdagsfeiring med storfamilien
På dagen - 6 måneder etter første møtet, var det duket for bursdagsfeiring til biologisk mor.
Alle var der – søstre, brødre, niser og nevøer.
Med Happy birthday, google translate og norske flagg ble dette en feiring utenom det vanlige. Jeg var litt ekstra spent på hvordan min gave ville bli mottatt – et personlig fotoalbum. Å overrekke det ble helt spesielt, alle ville se. Å se stoltheten og smilet til biologisk mor når hun bladde i det, er et øyeblikk jeg aldri vil glemme!
Resten av turen vår bød på unike opplevelser. Sammen med Amma og resten av familien fikk vi gjøre akkurat det som betydde mest: taking long walks with me, cooking food for me, and showing me Sri Lanka.
